INNFØRING I HADITH

Hadith er sentralt i islam og anses som islams andre kilde etter Koranen. Språklig betyr ordet “hadith” fortelling. Det betyr også nytt (motsatt av gammelt). Som religiøst begrep betyr det i islam “alt som rapporteres om profeten enten det er fortelling, handling, aksept eller egenskap”.
Hadith er nødvendig for å forstå selve Koranen og for blant annet å kunne praktisere de islamske søylene. Eksempel på hadith rapportert som fortelling er “Handlinger er [telles] i hensikten bak dem. Hver blir [av Gud] bedømt etter hensiktene sine …” (Boukhari). Handling: alt som ble rapportert om hvordan han gjorde bønnen og så sa han ” be slik dere ser meg be” (Boukhari). Aksept som da han så enkelte som lekte og “danset” i sin moské uten å protestere. Egenskap: som når det rapporteres at profeten alltid var optimist, omgående, myk mot andre …”.

Forskjellen mellom sunnah og hadith

Sunnah og hadith brukes ofte som synonymer til hverandre. Allikevel er det en liten forskjell mellom dem. Sunnah betyr “metode” eller enda nærmere “levemåte”. Slik kan man si at forskjellen mellom de to er at sunnah omfatter den religiøse levemåten profeten hadde, mens hadith omfatter det som ble rapportert om ham enten det er fortelling eller handling.

Skriving av hadith i profetens tid

Profeten Mohammad (saaw) ga streng beskjed til følgesvennene sine (sahabah) om å ikke skrive annet enn Koranen. Han sa ” Ikke skriv om meg. De som har skrevet noe annet enn Koranen må viske det bort. Fortell og rapporter om meg uten problem. De som bevisst lyver om meg, må skaffe seg plass i Helvetet”. Dette er til tross for at han oppfordret til å skrive ned Koranen og sørget for å få den skrevet. Årsaken til dette forbudet var at han ville sikre seg at Koranen ikke blandes med andre tekster. Allikevel finner vi noen som hadde fått spesiell tillatelse av profeten til å skrive ned enkelte hadith. I følge At-tarmethi hadde Sa’d Ibn Ubadah Alansari en samling av hadith som han skrev ned i profetens liv. Også Sumrah Ibn Jundub hadde en hadith-samling.Jabir Ibn Abdillah hadde en annen som sannsynligvis handlet om hajj (Muslim). Både disse og flere hadde skrevet ned en del hadith i profetens liv. Den mest kjente av dem er det såkalt “assadiqah” som Abdullah Ibn Amr Ibn Al’as selv hadde skrevet og som omfattet ca. tusen hadith.

Mange lærde av sahabah var kjente med sine gode hukommelser og sine store evner til å lære tekster utenat. Slike evner var viktige i et samfunn der skriving av tekster var lite tilgjengelig. Av sahabah som ofret mest for å kunne hadith er blant annet: Abu Hurayrah, Abdullah Ibn Umar, Anas Ibn Malik, Ayshah (profetens kone), Abdullah Ibn Abbas, Jabir Ibn Abdullah og Abu Said Alkhudri.

Hadith-relaterte nye vitenskapstyper

For å sikre kvaliteten på de rapporterte hadith var det nødvendig å vite hvem som har rapportert hadithen helt tilbake til profeten. I tillegg måtte man vite mye om disse reporterne og hvor troverdig hver av dem var. Av disse vitenskapstypene var “’lm aljarh watta’deel” (vitenskapen om hvor troverdig en er) som muslimene hadde spesialisert seg på. Som eksempel kan man nevne boka “Tabaqat Ibn Sa’d” som er skrevet av Azzuhri Albasri og som består av 15 bind (230 h.). De muslimske lærde var meget strenge når det gjaldt hvem de kunne stole på for å rapportere hadith fra. For å akseptere en hadith krevde man f. eks. at rapportøren sier hvem han hørte hadithen fra, fra hvem igjen helt tilbake til profeten. Mangler det et ledd i denne kjeden ble hadithen anset som svak. I tillegg til dette måtte alle i denne kjeden vært kjent med god hukommelse, høy moral og Gudsbevissthet og å virkelig ha truffet ham/henne han rapporterer fra (eller i hvert fall at et slikt treff var mulig geografisk og tidsmessig.).

Skriving av hadith etter profeten

Skriving av hadith begynte for fullt ca. hundre år etter profeten. Da imam Malik (93 h. – 179 h.) skrev sin bok Al-Mowatta’, og imam Ash-shafi’i (150 h. – 204 h.) skrev sine bøker som blant annet al-umm, Almabsout og Ar-risalah. Også imam Ahmad Ibn Hanbal (164 h. – 241 h.) med sin bok Misnad Ahmad.

Hadithsamlinger

Etter at Koranen var skrevet ned i mange eksemplarer og at den var spredt over verdens deler, var det ingen grunn lenger for å være redd for at den blander seg med andre tekster. Dette var begynnelsen på at flere og flere viet sitt liv for å samle og skrive hadith ned. Vi vet at flere slike samlinger har gått tapt, mens innholdet har kommet videre i andre samlinger. Disse samlinger kan deles inn i tre grupper når det gjelder kvaliteten på innholdet:

Først gruppe: Sahih Boukhari (194 h. – 256 h.), Sahih Muslim (206 h. – 261 h.) og Muwtta’ Malik (93 h. – 179 h.).
Andre gruppe: Jami’ Attarmedhi (200 h. – 279 h.), Sunan Abi Daoud, Misnad Ahmad Ibn Hanbal, Mujtaba Annisa’i.
Tredje gruppe: Misnad Abi Shaybah, Misnad Attaialisi, Misnad Abd Ibn Hamid, Musannaf Abderrazzaq, Albayhaqi, Attabarani, Attehawi.

Hadith-troverdighet

Hadith generelt klassifiseres i forskjellige grader av troverdighet. For enkelthetsskyld kan man dele den i tre grupper:
Sahih (sann): Hadith som rapporteres av en troverdig reporter, kjent for god moral og hukommelse fra en lik reporter helt til profeten saaw. Uten at den strider med andre like troverdige hadith (shath) eller har noe som svikker innholdet (maæloul).
Hasan (god): Samme som sahih, bare at en eller flere av reporterne ikke hadde så god hukommelse som i sahih-telfellet.
Dha’if (svak): Hadith som ikke har disse egenskapene i de to forrige gruppene.
Man kan, i tillegg, snakke om en fjerde gruppe som heter mawdhou’ (eller innsatt). Denne gruppen omfatter tekster som viser seg å være sagt av andre og allikevel er blitt referert til profeten. Slike tekster anses ikke som hadith og har ingen religiøs betydning (annet enn at de må bekjempes!).
(Det meste av innholdet i denne artikkelen er tatt fra boka “ulum al-hadith wamustalahuh” til Dr. Subhi Assalih (skrevt og utgitt første gang 1959). Arabisk utgave.

kilde Forfatter av artikkelen: Basim Ghozlan